mandag 29. november 2010

Hunden Findus (til ettertanke)!

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært umulig sa du til meg med løftet pekefinger "Hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi samarbeidet om saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen min inn mot deg
og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, "Is er ikke bra for hunder", sa du.


Jeg gikk lange turer i solen mens jeg ventet på at du skulle komme hjem sent på dagen. Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn.
Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjelte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet rundt av glede når du kom hjem - også da du ble forelsket. Hun som nå er din hustru er ikke et "hundemenneske" - alikevel bød jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.


Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesnene og deres lukt, jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til at annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg likevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en "kjærlighetsslave".


Etterhvert som de vokste opp ble jeg deres venn. De klamret seg fast i pelsen min og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsker alt ved dem og deres kjærtegn -for dine kjærtegn var så sjeldne - og jeg ville forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i oppkjørselen...


Det var en tid du, hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok frem et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du bryr deg ikke om å ha utgifter i forbindelse meg meg...


Nå har du fått jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den riktige beslutningen for din "familie", men det var en tid da jeg var den eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen inntil vi ankom internatet.


Det luktet av hund og katter, av frykt og av håpløshet. Du utfylte papirene og sa "Jeg vet du vil finne et godt hjem til henne". De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv for en med "papirer".
Du var nødt til å riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek "Nei pappa! Du må ikke la dem ta hunden min!" Og jeg ble bekymret for han og for hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå..


Da du var gått, sa de to koselige damene at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gjøre det?"
De er så oppmerksomme ovenfor oss her på internatet som travle hverdager tillater. De forer oss selvfølgelig, men jeg har mistet apetitten for flere dager siden. I begynnelsen, når noen gikk forbi løpegården min, sprang jeg til forsiden i håp om at det var deg -at du hadde skiftet mening - at det hele bare var en vond drøm...


Eller jeg håpet at det i det minste ville være noen som brydde seg om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene der -uvitende om deres egen skjebne - som boltret seg fram for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake i et hjørne og ventet...


Jeg hørte hennes steg da hun kom til meg mot slutten av dagen, jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det som skulle skje, men det var også en følese av lettelse.


Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid visste hvordan du hadde det.

Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samma måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i en blodåre...


Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp la jeg meg søvning ned, kikket inn i hennes øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?" Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa "Unnskyld".


Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli tilsidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv -et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted..

Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke at "Hvordan kunne du gjøre det?" ikke var rettet mot henne...


Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på! Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Måtte alle i ditt liv vise deg så stor lojalitet.


Jim Willis, 2001


Til alle som har hund eller andre kjæledyr: Husk å ta vare på dem og gi dem mat, mosjon, aktivitet, oppmerksomhet, kos og like mye kjærlighet som dem gir deg. Har man første tatt et dyr inn i familien kan man ikke kvitte seg med det fordi det plutselig ikke "passer seg" å beholde det lenger.
Å være dyreeier er et stort ansvar, og det er en ære å få bli elsket så høyt som man blir av et dyr som er totalt avhengig av deg.


PS: Tårene trillet selvfølgelig som en foss da jeg kopierte denne historien inn på bloggen. Tror Tilla skjønte at jeg var lei meg, for hun hoppet opp i sofaen og krøyp opp i fanget mitt. *Smeeelt* Skjønne Tilla :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar